To journalister. Én med erfaringer fra Afghanistan, den andre med historier fra Syria. I anledning 8. mars var Fredshuset fylt til randen av besøkende til arrangementet “Kvinner i krig”. Men det var hverken journalistenes kvinnelighet eller krigene som ble hovedfokus for samtalen med de to.
I stedet fikk vi høre om livet, historiene, rammene for journalistikken, og ettervirkningene av den – både for de som blir igjen i konfliktområder og for de som reiser “hjem”. Om det da finnes et hjem?
– Man reiser aldri hjem, jeg drar ikke “tilbake”. Jeg er i Syria, som alle dere andre.
Normaliteten opphører
Uttalelsen kommer fra den italienske journalisten Francesca Borri. Hun har har vært frilansjournalist i Syria de siste to årene, og har rapportert hovedsakelig fra frontlinjen. Hun har også mye erfaring fra Palestina og Israel, samt Kosovo. Kristin Solberg er Aftenpostens utenrikskorrespondent i Midtøsten, og har jobbet i Afghanistan i tre år.
Begge journalistene starter innleggene sine med å vise fram bilder fra arbeidsstedene sine.
“Dette er din første dag på jobb”, sier Francesca. Hun viser er bilde av brennende bildekk. Av menn som roper og veiver med våpen. Av utbrente nabolag, av bombede hus. “Her sto det et sykehus”, sier hun kaldt. En rekke av hus, hvorav ett er jevnet med jorden. Kun et krater står tilbake.
En mann ligger på gata, skutt. Støv og rubbel står rundt han, og han vrir seg i smerte. “Hva gjør du når de du elsker roper om hjelp gjennom rubbelet, og du vet at det alltid kommer et angrep nummer to?”, spør Francesca. “De fleste syrere løper til for å hjelpe. De fleste syrere blir drept”.
Francesca viser et bilde av en mann som holder rundt sitt blodige barn.“Dette bildet er fra Valentine’s Day”, kommenterer hun. En lekeplass omgjort til en massegrav. Francesca sier normaliteten har opphørt i Aleppo. Overalt er det blod. Ingenting er normalt.
Alvoret brer seg over forsamlingen på Fredshuset. Et bilde sier mer enn tusen ord, men Francescas beskrivelser gjør at det hele virker så altfor nært. Francesca vil få oss til å se det hun ser, fordi hun mener at den som har sett, får et medansvar.
– Når man først har sett, kan man ikke bare lukke øynene etterpå, sier hun.
Fred mer kontroversielt enn krig
Kristin Solberg viser fram bilder fra en skole for jordmødre på landsbygda i Afghanistan. Her studerer 50 unge jenter på tross av konstante trusler fra Taliban.
– Taliban prøver å true jentene vekk fra både skole og arbeidsliv, men jentene er villige til å risikere livet for å kreve sin rett, forteller Kristin.
Kristin er opptatt av bekjempe stereotypier om både menn og kvinner i Afghanistan. Hun vil bryte med ideen om afghanske kvinner som passive ofre, men også med bildet av afghanske menn som overgripere og kvinneundertrykkere.
– Jeg har sett brødre og fedre som risikerer livet for at søstrene eller døtrene deres skal få skolegang. I Aghanistan har jeg møtt både kvinner og menn som er usannsynlig modige, sier Kristin.
Doktor Khadija, lederen av jordmorskolen, er protagonisten i en bok Kristin skriver. I tillegg til å trene opp kvinnene til å bli jordmødre, driver Khadija med rettighetsopplæring og fredsundervisning – også dette til tross for trusler fra Taliban.
– På et tidspunkt måtte Khadija omdøpe fredsstudiene til konfliktstudier. I et land som Afghanistan har det blitt mer kontroversielt å undervise om fred enn om krig, sier Kristin.
“Front-line = low-cost”
Felles for de to journalistene er at de jobber i en bransje som ofte krever raske og nærmest sanntidige oppdateringer fra konfliktområder. Ordstyreren for kvelden, Hedda Langemyr, lurer på hva dette gjør med journalistenes integritet?
– Jeg kjenner til mange som blir “parachuted” inn i en konflikt – de drar raskt inn og raskt ut igjen. Disse journalistene står i fare for å gjenskape stereotypier. Det krever mye tid og innsats for å kunne si noe om årsaker – journalister må kunne forklare, ikke bare beskrive, sier Kristin.
– De fleste som jobber i Syria er frilansere. Og hva er det enkleste og billigste for frilansere? Å jobbe på frontlinjen. Der handler det om å overleve – noe som krever mindre ressurser enn å skape nettverk, lære seg arabisk, og lignende. Men konsekvensene av at vi bare rapporterer fra frontlinjen er at historiene fra fredelige aktivister og sivilsamfunn ikke kommer fram. I rapporter fra frontlinjen vil enhver revolusjon ligne en krig, mener Francesca.
Prosesseringens effekt
Men det er ikke bare leserne som taper på at frilansere kastes inn i konflikter uten nettverk og sikkerhet. Mange journalister opplever at det er vanskelig å takle hverdagen etter å ha vært ute der det raser som verst.
– I Syria var vi en gruppe frilansere som arbeidet sammen, vi var venner. Nå snakker vi ikke med hverandre. Hvis jeg nevner Syria for noen av fotografene som har vært der nede, begynner de bare å skrike. Jeg føler meg relativt heldig som skriver. Det tvinger meg til å prosessere kontinuerlig, samtidig som jeg får støtte fra leserne mine. De fleste fotografene jeg kjenner bare drikker vekk traumene, forteller Francesca.
Men heller ikke hun slipper unna den psykologiske påkjenningen. Hun har nettopp tilbrakt to måneder i Amsterdam for å skrive ferdig boken sin. Hun kaller disse to månedene “den verste delen av Syria-oppholdet”.
– Når jeg skrev den måtte jeg gjenoppleve alt mens jeg var helt alene. Det var et mareritt, sier Francesca.
Også Kristin føler seg relativt heldig som kan prosessere det hun opplever gjennom skrivingen. Hun er ikke redd for å kjenne på reaksjoner – snarere tvert imot.
– En psykolog sa til meg at jeg burde late som om jeg ser på film når jeg befinner meg i grusomme situasjoner. Men det nekter jeg å gjøre. Når styresmakter og folk flest ser vekk, er det jo jeg som må se grundig. Bare når jeg virkelig ser, kan jeg levere tekster som rører leserne mine, sier hun.
Tilgang som kvinne
Siden besøket tross alt arrangeres i anledning kvinnedagen, er kjønn et tema det er umulig å komme unna. Hedda lurer på hva som er fordelene ved å være kvinnelig journalist?
Francesca tror det er vanskelig å skille det å være kvinne fra de andre karakteristikkene en journalist har, men kan likevel anerkjenne at niqaben har gjort det lettere for henne å gli inn i mengden i Syria. På samme måte tror Kristin at hun ikke hadde hatt samme trygghet og tilgang i Afghanistan om det ikke var for at hun kunne ha på seg burka.
– Som kvinne har man mulighet til å få tilgang til andre historier enn det menn får, særlig i samfunn der kvinner og menn lever veldig adskilt. Kvinnelige journalister er helt avgjørende for å få fram hele bildet, sier Kristin.
10.03.2014
Tekst og foto: Johanne Hoffart
johanne@norgesfredsrad.no
“One Day I’ll Be a Little Old Lady” sparket i gang arrangementet på Fredshuset
