Voldelige konflikter bryter tillitsbånd mellom individer, mellom samfunn, og mellom nasjoner. Hvordan kan sivilsamfunnet jobbe for å lege gamle sår, og når er det på sin plass å gjøre det?
Tekst og foto: Johanne Hoffart
I anledning Kvekerhjelps femtiårsjubileum og FNs internasjonale dag for fred arrangerte Kvekerhjelp og Norges Fredsråd konferansen ”International Conference on Nonviolence” den 21. September. Arrangementet fant sted på Litteraturhuset i Oslo, og på gjestelisten sto erfarne fredsforkjempere fra Norge, Palestina, Israel, Rwanda og Kenya. Konferansen tok for seg hvorvidt organisasjoner kan bidra til å nedkjempe voldelige strukturer, og hvordan man kan skape rom for forsoning mellom fiender.
Partnerskap framfor paternalisme
Første bolk på programmet dreide seg om kvekernes historie og verdiforankring. Hans Eirik Aarek kunne fortelle at selv om Kvekerhjelp offisielt feirer sitt femtiårsjubileum, har kvekerne drevet freds- og hjelpearbeid siden okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig.
– Det sentrale for kvekernes hjelpearbeid er at det skal gå sammen med forsoning og fredsarbeid, forteller Egil Magne Hovednak, en kveker som har drevet hjelpearbeid i Algerie. Da han kom til Algerie på 1960-tallet møtte han et folk som led under det franske styret. For han var det viktig at hjelpearbeidet ikke inngikk i et paternalistisk system av givere og mottakere.
– Vi kom som venner, og anså algerierne som samarbeidspartnere, sa han.
Hovednak knytter denne ikke-indoktrinerende formen for hjelpearbeid til Paolo Freires frigjøringsteori, og tror fredsarbeid må bygge på lokal kunnskap og folks eget kunnskapsgrunnlag.
Kvekerhjelp støtter flere prosjekter som har idéen om lokal forankring som utgangspunkt. Gjesten fra Kenya, Hezron Masitsa, er regional koordinator i Change Agents for Peace International (CAPI). Han har jobbet i Kenya, men også med Rwanda, Burundi og DR Kongo, og erfarer at det er avgjørende at folk føler eierskap til prosjektene om konflikthåndtering.
– Ønsket om transformasjon må komme fra folket selv, og dette ønsket avhenger av kontekst. Det var for eksempel mange kenyanere som ikke anså Kenya som et voldelig samfunn før de voldelige opptøyene rundt valget i 2008/2009. Etter dette økte interessen for å ta tak i voldsproblematikk, fortalte Masitsa.
Her kan du lese mer om hva som inspirerte kvekeren Hezron Masitsa til å jobbe med ikkevold og forsoning.
– Stopp okkupasjonen
Invitert til konferansen var også Hind Khoury fra Palestina, og Ruth Hiller fra Israel. De har begge engasjert seg i den israelske okkupasjonen, om enn på ulike nivåer og med ulik tilnærming. Khoury er økonom, tidligere ambassadør for PLO i Frankrike, og kjent for sitt diplomatiske engasjement for palestineres rettigheter. Hun syntes ikke det passet seg å snakke om problemene og sorgene man opplever i Midtøsten – ikke på en lørdag morgen.
– I dag vil jeg snakke om det vi kan feire, sa Khoury.
Og i følge Khoury er det mange ting vi kan feire, selv om det ofte virker som situasjonen i Midtøsten står helt stille. Hun trakk fram tre aspekter, som hun mener henger tett sammen: Fred, håp og den gode viljen.
– Dette er verdier jeg har vokst opp med. Jeg ser disse verdiene i det faktum at det er vedtatt mange internasjonale resolusjoner som støtter palestinerne, og i at en hel verden har latt seg inspirere og engasjere av det bitte lille landet som Palestina er. Jeg tror ikke normale folk tåler å se urettferdighet, sa Khoury.
Hun mener det som hindrer endring, er at sivilsamfunnet ikke omfavner disse positive kreftene, og mest av alt at de ulike organisasjonene mangler et felles mål.
– Vi har 1700 NGOer bare i Jerusalem, alle med ulike donorer og motiver. Disse må ”kalibreres” slik at pengene som strømmer inn rettes mot ett felles mål. Målet er enkelt: stopp okkupasjonen. Okkupasjonen koster 6,8 milliarder kroner. Om den ble stoppet hadde vi ikke trengt disse donorpengene i det hele tatt, mener Khoury.
Infiltrerende verdier
Ruth Hiller bor i Israel, og jobber med Midtøsten-konflikten på grasrotnivå. Hun står bak initiativet New Profile, en feministisk organisasjon som vil demilitarisere det israelske samfunnet. ”Et uoppnåelig mål?” spurte ordstyrer Øystein Rakkenes.
– Det er mange som ikke ønsker at vi skal stille de spørsmålene vi stiller, men vi opplever at interessen for det vi gjør stadig øker, svarte Hiller.
Hillers engasjement for demilitarisering begynte da hennes egne barn skulle innrulleres i den israelske hæren. Hun kjente ikke på den samme stoltheten som andre israelske foreldre gjorde. Da sønnen hennes ønsket å nekte militæret på pasifistisk grunnlag, bestemte hun seg for å kjempe den kampen sammen med ham.
– Jeg innså at militariseringen har infiltrert dagliglivet vårt. I Israel går tidligere offiserer over i læreryrket, gater er oppkalt etter krigshendelser, og man finner eksempler på segregering og annerledesgjøring over alt, sa Hiller.
Flere har forsøkt å legge bånd på New Profile. I tillegg til at en rekke lover hindrer aktivistene i å snakke åpent om tema som militærnekting og boikott, blir de regelrett ignorert av israelsk presse. Men Hiller sier at motstanden de møter gjør at flere oppsøker dem, noe som bekrefter at all publisitet er god publisitet.
– At folk blir sure på oss er en styrke. Når folk går hjem og snakker stygt om oss rundt kjøkkenbordet, starter vi en debatt, tror Hiller.
Rom for helbredelse
Samtlige av de inviterte til konferansen ønsker forsoning mellom fiender. Men når kan en forsoningsprosess starte? Må man først oppnå rettferdighet (”justice”), eller skapes dette gjennom forsoning?
Cecile Nyiramana jobber med forsoningsprosesser i Rwanda, og kan fortelle at forsoning tar tid. For henne handler forsoning om å tilby et rom hvor ofre kan snakke ut foran overgripere, men også vice versa.
– Man har en tendens til å glemme at også overgriperne er traumatiserte. Både offer og overgriper trenger helbredelse for at nasjonen som et hele skal kunne helbredes, tror Cecile.
Hun erfarer at det er viktig å fasilitere møteplasser hvor ofre og overgripere kan omgås etter at de har møttes og snakket ut. I Rwanda forsøker noen å gjøre dette gjennom å tilby offer og overgriper felles eierskap av en ku. Kyr fungerer som symboler på vennskap, og tvinger de to partene til å samarbeide om noe i dagliglivet, forklarer Cecile.
”First things first”
I samtalen med Cecile deltok også Hind Khoury og den norske samfunnsdebattanten Lars Gule. Mens Cecile kunne fortelle om forsoning i etterkant av folkemordet i Rwanda, var de to sistnevnte særlig opptatt av hvorvidt forsoning kan finne sted i pågående konflikter.
Gule mener dette var utgangspunktet for Oslo-prosessen i Midtøsten. Han tror forøvrig denne kom til kort fordi man kunne oppleve forsoning én dag, for så å ta et steg tilbake den neste. I pågående konflikter er posisjonene stadig skiftende, og han tror derfor det er mer hensiktsmessig å få slutt på selve konflikten før forsoning mellom partene finner sted.
– Man kan bruke krefter på å få parter i en konflikt til å anerkjenne hverandres idéer om den andre for å unngå overdrivelser og polarisering, men å ende konflikten må prioriteres først, mener Gule.
På samme måte tenker Khoury at kjennskap til fiendens narrativ er viktig, men at det ikke er tilstrekkelig.
– Jeg kan akseptere Israels narrativ, og de kan akseptere mitt, og så kan vi snakke om det. Men jeg kan ikke tvinges til å svelge deres narrativ og glemme mitt eget. Vi må iverksette rettsstaten («the rule of law») i Midtøsten, avsluttet Khoury.
johanne@norgesfredsrad.no
23.09.2013