I går demonstrerte over 200 mennesker mot et militært angrep på Syria utenfor den amerikanske ambassade i Oslo. Daglig leder i Norges Fredsråd, Hedda B. Langemyr holdt appell der hun uttrykte sterk motstand til et miltært angrep:
Kjære fredsvenner! 21. august 2013 kunne vi alle se rystende bilder av ofrene fra et gassangrep i Ghouta, en forstad til den syriske hovedstaden Damaskus. Bildene føyer seg inn i rekken av de brutale overgrepene mot Syrias sivilbefolkning.
I dag står USAs president Barack Obama nærmest alene i det internasjonale samfunnet med ønske om en nærstående militær straffereaksjon som følge av bruken av kjemiske våpen i Syria. Assads regime må ifølge Obama ansvarliggjøres, selv uten en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd. Selv om FNs sikkerhetsråd nå står handlingslammet, legitimerer ikke dette en unilateral løsning utenfor FN.
En militær intervensjon i Syria vil med stor sannsynlighet forverre de siviles lidelser. Det er svært omstridt å krige for fred, selv med FN-mandat. Krig rammer hele samfunnet, spesielt de sivile. Før gassangrepet 21. august estimeres det at 130 000 mennesker har blitt drept i borgerkrigen. Over fire millioner mennesker har behov for akutt hjelp, 20% av den libanesiske befolkningen er syrere på flukt. Det moralske argumentet for å gripe inn er altså tilstede. Men det er i internasjonal rett stor forskjell på hvorvidt et angrep er rettferdiggjort, altså legitimt, og hvorvidt det er legalt.
Som medmennesker har vi en plikt til å reagere. Imidlertid er det ingen automatikk i at bruk av kjemiske våpen legitimerer en militær intervensjon. Ei heller vil en eskalering av konflikten gjennom et amerikansk angrep først og fremst handle om beskyttelse av sivile, men vel så mye om amerikanske egeninteresser og behovet for å preservere rollen som verdenssamfunnets sterkeste aktør. Dette viser tydelig hvordan det moralske ansvaret blir brukt som argument for intervensjon, mens hvem den i realiteten vil gagne er uvisst. Verdenssamfunnets ansvar og kollektive handlingsplan må først og fremst handle om beskyttelse av Syrias befolkning. Vi må utvise handlekraft ved å utarbeide en god politisk strategi som muliggjør fredelige løsninger i Syria.
Det er ikke vanskelig å forstå det moralske behovet for rask handling når kjemiske våpen er blitt anvendt. Imidlertid bør man være uhyre forsiktig med å handle forhastet i en slik situasjon. Vi vet av erfaring at moralen i slike tilfeller ofte trumfer strategien. I dag synes strategien å være uklar og utfallet uvisst. Enkelt sagt: Det hjelper ikke å handle fordi man synes synd på folk, hvis resultatet blir at de man synes synd på får det verre.
Vanligvis står norsk fredsbevegelse alene på barrikadene i kampen mot bruk av militære midler og blir sett på som naive, følelsesdrevne og med manglende realpolitisk innsikt. Situasjonen i dag fortoner seg imidlertid annerledes: Kanskje med unntak av Irak, har det ikke vært en større og mer samlet norsk opinion mot en vestlig intervensjon enn det er i dag. Advarslene kommer fra tverrpolitisk hold, fra militærfaglige eksperter og fra personer med spisskompetanse på regionen. Dette må vi være lydhøre for.
De som støtter intervensjon i Syria kan få det til å virke som om det er de som er de store forsvarerne av menneskerettigheter og menneskers rett til liv. Nå vil de krige for fred, mens det i Syria allerede har vært krig i to år, uten at freden så langt har vært innen rekkevidde.
En intervensjon vil med stor sannsynlighet eskalere konflikten, trekke flere aktører inn i konflikten, øke våpen- og ammunisjonstilgangen, og fare for geografisk spredning vil også bli betraktelig større. Hvis det er de sivile vi har i tankene, som vi ønsker å beskytte må alle kluter settes inn for å stanse volden, ikke eskalere den med ytterligere militære aksjoner.
Det finnes en militær løsning på konflikten i Syria, men den er trolig ikke god. Derfor fortsetter jakten på bedre løsninger, fordi det syriske folk fortjener det!