Det massive folkelige engasjementet vi har sett i de siste dagene angående mottagelsen av flyktninger i Norge, er et sterkt bevis på at det norske folk ønsker å bidra i tilretteleggingen av en mer human og mindre lukket asylpolitikk. Det vi trenger nå, er spesifikke forslag og løsninger for hvordan kommuner kan øke sin kapasitet til å ta imot flere flyktninger. Kommunene trenger å utvikle mer effektive systemer og foretak for å møte det økende presset. Det er også en rekke ting som du, både som enkeltperson og velger i årets kommunevalg, kan gjøre for å fremme slike løsninger.
Generelt ser vi en positiv trend i kommunenes vilje til å ta imot flyktninger. Tall fra 2015 viser at de kommunene som har tatt inn flest flyktninger per innbygger de siste tre årene er relativt små kommuner med under 2000 innbyggere. På topp finner vi Lavangen, som med sine 1014 innbyggere har vedtatt å ta imot 20 flyktninger per 1000 innbygger i 2015. Oslo kommune ligger derimot blant de dårligste, og indikerer at de ikke er villige til å ta imot mer enn 0,82 flyktninger per 1000 innbygger i 2015. Det er ikke engang én flyktning.
Andre kommuner har tatt finansministeren på ordet og nekter å ta imot flyktninger i det hele tatt. Flere kommuner mangler informasjon på hvor mange flyktninger de faktisk har bosatt, noe som stort sett gjelder de kommunene som har stilt seg negative til anmodninger fra Imdi. Så langt i 2015 har 232 kommuner sagt ja til å bosette det antall flyktninger de har blitt bedt om. Dette betyr at rundt halvparten av norske kommuner ikke har gjort det.
Norge er et av få land i Europa som lar kommunene selv bestemme om de ønsker å bosette flyktninger. Dette gir frihet, men også ansvar til kommunene. En grunn til at mange er kritiske til å ta imot flere flyktninger i Norge er at vi i dag har flere tusen flyktninger som ikke enda er bosatte. Dette blir igjen begrunnet med at de ikke har kapasitet til å ta imot flere flyktninger, en dårlig argumentasjon når man ikke engasjerer seg i tiltak som kan øke kapasitet. Kommunale grep som kan tas for å forbedre både kapasitet og evne til å ta imot flyktninger dreier seg hovedsaklig om å effektivisere bosetningen. I Danmark finner vi et system som pålegger regioner å ta imot et visst antall, altså hvor fylkene selv fordeler antallet flyktninger på kommunene. Dette ville fjernet den retten kommunene har til å reservere seg mot forespørsler om mottak av flyktninger, samtidig som det innebærer en bevaring av lokaldemokratiet.
Den viktigste effekten av dette kan bli en merkbar forkortelse i ventetid for bosetting for flyktningene. Kombinert med en slik strukturpolitisk endring bør også driften av asylmottak revurderes. Gjennomsnittlig ventetid i Norge er 9 måneder, og det hevdes fra flere hold at det heller er manglende vilje enn evne som skyldes den trege bosettingen. Dette er ikke bare frustrerende for den som venter på å bli bosatt, men det er ikke økonomisk nyttig og gagner ikke den enkelte kommune. Problematikken med fraflytting fra kommuner i ytterkantene av landet forsterker også behovet for et tydelig skifte i asylpolitikken som skaper forutsigbarhet for den enkelte asylsøker og kommune-Norge. Tjenestetilbudet til og bosetting av mengden arbeidsinnvandrere som hvert år kommer til landet synes å gå smertefritt til sammenligning. Det bør derfor foretas en styrking av rettsvernet til asylsøkere som sørger for at de blir behandlet med samme menneskeverd og forutsigbarhet som andre i dette landet. En åpen dialog med organisasjoner og foretak som jobber med asylsøkere, for blant annet integrering og opplæring, er ressurser som kommuner kan ta nytte av og samarbeide med.
Finner du ut at kommunen din ikke følger opp ansvaret sitt for mottak og bosetting, sett i gang en underskriftskampanje. Kommmunestyret må behandle saken om den får 300 underskrifter fra innbyggere i din kommune eller 500 på fylkesnivå. Ser du et tomt lokale i byen din, spør kommunen din om det kunne blitt et mottak for folk som trenger det. Ikke minst; stem på representanter som vil vise solidaritet, medmenneskelighet og handlekraft for din kommune og ansvaret den har i tiden fremover. Bruk høstens valg til å vise at tiden er inne for å vise at Norge – både by og bygd – er villig til å gjøre en innsats!