Norge har bidratt til kriger på Balkan, i Afghanistan, i Irak og i Libya. Det gir oss forpliktelser til å beskytte flyktninger fra disse landene. Isteden sender vi barn tilbake til land som UD fraråder oss å reise til, der krigene og konfliktene fortsatt vedvarer.
Den pågående debatten om vi skal gi opphold til asylbarna kan ikke ses uavhengig av at Norge de siste 13 årene har gått til krig mot fire andre land. I 1999 deltok Norge i NATOs bombekampanje mot Serbia for å løsrive Kosovo. Terrorangrepene den 11. september 2001 førte til at Norge og NATO erklærte krig mot Afghanistan. Vi deltok da USA gikk til krig mot Irak i 2003 på grunnlag av falske anklager om landets «masseødeleggelsesvåpen».
I 2011 deltok Norge aktivt i bombingen av Libya. Alle disse krigene har ført mange mennesker på flukt.
Krigshandlinger er en stor belastning for barn. Hvordan føles det å bli vekket midt på natten av en kraftig bombe som smeller ned i nabolaget? Terrorbomben i regjeringskvartalet den 22. juli ga oss en pekepinn. Til sammenligning opplevde flere av Libyas byer i forkant av dette daglig bombing i flere måneder. Hvordan ville vi ha reagert dersom Oslo ble bombet natt etter natt i en like lang periode?
Krigen i Libya har kostet mange sivile liv og drevet enda flere på flukt. Mange av disse har foreløpig slått seg ned i flyktningeleire i Tunis, Egypt og andre naboland. Få har kommet til Norge, men kvoteflyktningene har fått opphold.
Det samme gjelder ikke for tidligere Jugoslavia. Til tross for at mange kosovoserbere som en direkte konsekvens av våre krigshandlinger i 1999 umulig kan returnere til sine tidligere hjem, har myndighetene de siste årene praktisert å ikke gi opphold til dem.
Så er det Afghanistan. De utgjør den desidert største gruppen av asylbarn i Norge idag. AP arbeider nå for at mange av disse skal tvangsreturneres, selv om UD på sine hjemmesider fraråder både voksne og barn å reise dit.
Norges deltakelse i disse krigene burde tilsi en større ydmykhet overfor de menneskelige konsekvensene denne politikken skaper. Denne ydmykheten bør ligge langt fremme i bevisstheten når vi skal vurdere saken til de 461 asylbarna. Mange av dem har opplevd krigshandlinger i hjemlandet som delvis har blitt forsterket av vårt militære engasjement. Noen av dem er født og oppvokst i Norge fordi foreldrene deres ble utsatt for krig og drevet på flukt før de ble født. For flyktninger fra Serbia, Afghanistan, Irak og Libya kan man regne Norge som medansvarlig i krigføringen og dermed også medskyldig i flyktningestrømmene disse krigene har ført til. Det er et ansvar vi må bære konsekvensene av i vår asylpolitikk!
Skrevet av Hedda Langemyr, publisert i Dagbladet torsdag, 29.mars