Krig og konflikt har en ødeleggende effekt på samfunn, og setter ofte kvinner og barn i en særlig utsatt posisjon. Nigeria er et av mange land hvor kvinner har blitt offer for seksuell vold, kidnapping og mangel på helsetjenester som en følge av intern konflikt. Millioner av nigerianere har de siste årene blitt berørt av Boko Harams herjinger, og den utstrakte bruken av seksuelle overgrep understreker det skrikende behovet for sterke internasjonale og nasjonale lovverk som kan sikre kvinners rettigheter, samt anerkjenne deres behov og ressurser. Allerede for 15 år siden vedtok FN Resolusjon 1325 for å styrke kvinners rolle i konfliktløsing og fredsbygging. Mye har blitt gjort, men mye arbeid gjenstår – i Nigeria så vel som i andre deler av verden.
Kvinner og krig
Kvinner berøres av krig på andre måter, men ikke i mindre skala, enn menn. I voldelige konflikter er nettopp kvinner og jenter spesielt utsatt for seksuell vold, drap og mangel på livsnødvendige helsetjenester. Voldtekt har lenge blitt brukt som våpen i krig, men de siste tiårenes fremvekst av interne konflikter og borgerkriger har resultert i en økning av grove seksuelle overgrep i konfliktsammenheng. Det var først i kjølevannet av 90-tallets brutale konflikter i det tidligere Jugoslavia og afrikanske land som Sierra Leone, Rwanda og DR Kongo at seksuell vold i konflikt for alvor ble satt på den internasjonale agendaen. I 1993 kom FN med en erklæring om avskaffelse av all vold mot kvinner, og siden den gang har flere resolusjoner blitt vedtatt for å bekjempe vold mot kvinner i og utenfor konflikter. Som del av dette arbeidet vedtok et enstemmig FN resolusjon 1325 den 31. oktober 2000, som første resolusjon med et spesifikt fokus på kvinner, fred og sikkerhet.
Siden årtusenskiftet har resolusjon 1325 bidratt til å sette viktigheten av kvinners bidrag og representasjon i fredsbygging og konfliktløsing på agendaen. I tillegg til å øke oppmerksomheten rundt hvordan kvinner er ofre i krig, ønsker resolusjonen å rette fokus mot hvordan kvinner er nødvendige aktører for å ende konflikter og bygge fred. Ettersom mange menn blir rekruttert til militære fraksjoner eller drept i voldelige konflikter, blir kvinner ofte tvunget til å brødfø, beskytte og forsørge seg selv og sine familier. Kvinner utgjør derfor gjerne grunnmuren i samfunnet både under og etter perioder med konflikt eller krig. På bakgrunn av dette er det essensielt at kvinner anerkjennes som en ressurs, ikke bare som ofre i krig.
Nigeria: Implementasjon av Resolusjon 1325
Nigeria er et av 50 land som har vedtatt Resolusjon 1325. Landet la til rette for implementering av resolusjonen gjennom en nasjonal handlingsplan som skulle rette oppmerksomhet mot kvinners lidelser etter tiår med konflikt, samt understreke viktigheten av at de inkluderes i fredsarbeid. Siden selve opplevelsen av krig er ulik for kvinner og menn, er tanken at også kvinnenes historier og skjulte lidelser må på agendaen dersom vi skal klare å oppnå en helhetlig forståelse av konfliktløsning og de humanitære behovene i krigsherjede samfunn.
I 2009 tok Boko Haram for alvor opp kampen nord-øst i Nigeria. Mer enn 15 000 mennesker har blitt drept, og millioner har blitt tvunget på flukt. Gruppens brutale fremgangsmåte og bruk av barnesoldater har rystet en hel verden, og kidnappingen av 276 unge skolejenter i 2013 førte til et økt internasjonalt fokus på konflikten. Selv om internasjonal oppmerksomhet rundt enkelthendelser er vel og bra, er dette er likevel bare er toppen av isfjellet. Det pågår forøvrig en håndfull andre voldelige konflikter i Nigeria, både i det såkalte ‘midtbeltet’ på grensen mellom det muslimske nord og kristne sør, samt i ‘Plateau state’ nær hovedstaden Abuja. I tillegg til dette lider millioner av unge kvinner og jenter under lover som sanksjonerer barneekteskap og polygami. Det er derfor ikke bare i ‘konfliktområder’ at kvinner undertrykkes og misbrukes.
Der det er lidelse og krig kan man også skimte håp om fred. Modige mennesker arbeider kontinuerlig for å hindre voldelige aktører fra å sabotere drømmen om fremtidig fred i Nigeria. Men freden kan ikke bare være avhengig av innsatsen til enkeltpersoner på grasrotnivå. Både nasjonale myndigheter og det internasjonale samfunnet har et stort ansvar for å følge opp og hjelpe sivilbefolkningens kamp for fred. En av de som har gjort en stor innsats i Nigeria er Dr. Lydia Umar, en nigeriansk forsker og aktivist med lang fartstid innen fredsarbeid i hjemlandet. Dr. Umar var sentral i utformingen av den nasjonale handlingsplanen for resolusjon 1325 i Nigeria, og er i dag leder av organiasjonen Gender Awareness Trust. I anledning 15årsjubileet til resolusjon 1325 inviterte Norges Fredsråd henne til Oslo for å lære av hennes erfaringer. Onsdag denne uken talte hun på et åpent seminar på Fredshuset, og fortalte om implementeringen av FN-resolusjonen i Nigeria, og de utfordringene landet står overfor i møte med Boko Haram.
Dr. Umars fortellinger om kontinuerlig marginalisering av kvinner i Nigerias patriarkalske samfunn gjorde et sterkt inntrykk på tilhørerne. Jenter giftes bort helt ned i 9-års alderen og har nærmest ingen rettigheter hva gjelder arv og skilsmisse. Samtidig er man i dag vitne til en prosess med bevisstgjøring og politisk aktivisme blant nigerianske kvinner, både i middelklassen og på landsbygda. Utdanning og kunnskap om egne rettigheter er spesielt viktig i denne prosessen, siden første steg for å kunne nyte egne rettigheter er å være klar over at man har dem. Å holde kvinner unna grunnleggende arenaer som skoler, arbeid og politikk fratar dem også muligheten for bevisstgjøring, dialog og diskusjon. At mennesker utfordrer undertrykkende strukturer på grasrotnivå er derfor vel så viktig som demokratisering av landets styresett.
Veien videre
I arbeidet for kvinners rettigheter i Nigeria og verden forøvrig, er nasjonale avgjørelser om implementering av FN-resolusjoner og ansvarliggjøring av styresmaktene første skritt i riktig retning. Men den virkelige holdnings- og samfunnsendringen går likevel nedenfra og opp, noe også Dr. Umars erfaring tyder på. Det er derfor viktig at både nasjonale myndigheter og det internasjonale samfunnet legger til rette for, støtter og følger opp det fredspolitiske grasrotarbeidet som blir gjort. Først da vil vi se en reell effekt av FN-resolusjoner som 1325 i samfunnet.