Sted: Fredshuset, Møllergata 12, 0179 Oslo

Nansen Dialog-nettverket vil snakke om sitt arbeid med dialog som konflikthåndteringsmetode i tidligere Jugoslavia. I 15 år har de jobbet med lærere, journalister, ungdommer, jurister, politikere og andre for å skape fredelige løsninger i lokalsamfunn på Balkan preget av fordommer, fiendebilder, segregering, frykt og hat. Nettverket har nå 10 sentre lokalisert i ulike deler av tidligere Jugoslavia hvor de arbeider ut fra lokale og regionale behov på bakken. Nettverket var det første til å etablere en interetnisk skole i Makedonia etter krigen. De er også nominert til Nobels fredspris for fjerde gang i år, og dokumentarfilmen Reunion-ten years after the war om deres arbeid vant Amandaprisen for beste dokumentar ifjor. Hør deres historie på Fredshuset kommende tirsdag!

av Hedda Langemyr

Vi bør gå inn for en styrking av båndene til naboland som vi har sterke interessefellesskap med og som vi identifiserer oss med, ikke stormakter som har helt andre behov og forsvarspolitiske hensyn.

I tillegg til ressursforvaltning og miljøpolitikk vil nordområdepolitikken i stigende grad handle om sikkerhetspolitikk og suverenitet. Det er all grunn til å tro at det internasjonale fokuset på Nordområdene vil tilta i styrke og at vårt samarbeid med nordiske land er en forutsetning for å møte kommende utfordringer.

I 2009 foreslo det regjeringsnedsatte Stoltenbergutvalget å styrke det nordiske sikkerhets– og forsvarspolitiske samarbeidet gjennom 13 konkrete forslag. Den pågående prosessen om kjøp av nye jagerfly vil undergrave mulighetene for at disse forslagene får gjennomslag.

Kjøp av JSF vil legge sterke føringer i retning et mer offensivt forsvar som knyttes tett opp mot USA og er mindre egnet til forsvar av nærområdene våre. I tillegg er det slik at Russland for tiden ruster opp i Nordområdene og vårt tette forhold til NATO med vinterøvelser i Nord-Norge provoserer russerne og gir motivasjon for et rustningskappløp Norge ikke er tjent med.

Valg av JSF kan ses som et avgjørende brudd med tidligere norsk forsvarspolitikk. I tiden fra 1945 til 1999 var bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk satsningen på defensive forsvarskapasiteter og kollektiv sikkerhet gjennom NATO og FN. Fra 1999 har både NATO-samarbeidet og norsk forsvarspolitikk tatt en annen retning med sterkere vektlegging av offensive militære operasjoner, hittil i Kosovo, Afghanistan og Libya.

Det er store gevinster å hente sikkerhetspolitisk, kapasitetsmessig og økonomisk  i et tett nordisk forsvarssamarbeid. Vår visjon bør være at samarbeidet om forsvarsmateriell og felles FN-styrker skal utvikles i retning av at Norden blir Norges viktigste sikkerhetspolitiske forankring. Nordisk Råd kan bli en god ramme for utviklingen av dette forsterkede samarbeidet hvis rådet reformeres.

Norge kan ikke fortsette å basere seg på at NATO skal være garantist for norsk sikkerhet. NATO-medlemskapet vårt øker faren for at Norge blir dratt med i angrepskriger i strid med folkeretten. NATO-medlemskapet og kjøp av JSF vil sette Norge i et spesielt avhengighetsforhold til USA, og gjøre det vanskeligere å utvikle en norsk politikk uavhengig av USAs interesser. Dette gjelder både militært, politisk, økonomisk og industrielt.

En tredje vei i norsk sikkerhetspolitikk må først og fremst manes frem som et supplement til andre allianser, men som et fremtidig alternativ til disse. Det første skrittet mot dette er å revurdere innstillingen av kjøp av JSF, og satse på laget som gir lave odds, men størst mulighet for gevinst. Det er Sverige.

Artikkelen ble publisert i Klassekampen 09.05.12.

Vi kan gjerne ha en veterandag for å markere norske soldaters innsats, men 8.mai bør ikke politiseres og skape sammenlikninger mellom vår nasjonale frigjøringskamp og vår deltakelse i angrepskriger i andre land. Det er to vidt forskjellige ting.

Siden 1945 har vi feiret 8.mai som vår nasjonale frigjøring fra tysk okkupasjon. Dette har vært til heder for motstandsbevegelsen under krigen, som på ulike måter arbeidet for å få en ende på okkupasjonen, og sikret Norges selvstendighet, fred og frihet.

Les Hedda Langemyrs innlegg på Dagsavisens Nye meninger: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1038/thread245817/

Heffermehl innledet på Fredshusets lunsjseminar den 24. april, hvor han snakket om hvordan Nobelkomiteen  bryter Nobels testamente. Juristen er ærespresident i Norges Fredsråd og har skrevet to bøker og mange avisinnlegg om hvordan Nobelkomiteen gjennom sine tildelinger ignorerer Alfred Nobels klare kriterier for tildeling av prisen og dermed saboterer arbeidet for nedrustning.

- Militarismen ødelegger

- Vi lever i en sterkt militarisert kultur. Tanken om å avskaffe militarismen er mye fjernere for folk i dag enn for to tiår siden. Vi i norsk fredsbevegelse må bryte denne uheldige dynamikken. Fredsbevegelsens beste mulighet ligger i å få tydelig frem hvor skamløst Nobelkomiteen har forlatt Nobels ide om å støtte opp under den antimilitaristiske fredsbevegelsen. 

Juristen Heffermehl er kritisk til dagens sammensetning av Nobelkomiteen:

- Personer havner i fengsel for mye mindre grove brudd på testamenter enn det Nobelkomiteen har gjort de siste årene. Folk som ikke støtter Nobels idé er ikke egnet til å dele ut prisen hans. De kan ikke sitte som medlem av komiteen. De fem nåværende medlemmene i Nobelkomiteen har derfor ingenting i Nobelkomiteen å gjøre. Det blir helt galt når forsvarsvennene overtar en pris som skulle gått til fredsvenner, til dem som Nobel kalte “fredsforkjempere” i testamentet. 

Heffermehl mener imidlertid at militarismens inflytelse i dag også har et sterkt grep om opposisjonelle miljøer.

- Alle forsøk på å utfordre militærkulturen bukker under for overmakten, også i SV og PRIO. PRIO-direktør Kristan Berg Harpviken vil ikke innse at komiteen bryter testamentet.

- Obamapris verst

Heffermehl mener at Noelkomiteen de siste 40– 60 årene har har basert seg på hjemmelagede utlegninger av enkeltbegreper, og på et fredsbegrep helt fristilt fra Nobels testament.

–Fredsbegrepet blir av komiteen tolket til å kunne omfatte hva som helst, for eksempel klimaforkjempere, demokrati, mikrofinans. Slikt kan være verdifullt nok, men er ikke det Nobel mente med “fredsforkjempere. Den juridiske plikten er å støtte fred slik Alfred Nobel selv definerte fredsbegrepet — og Nobel gikk til kjernen i krigens problem. Han ville fjerne krigens infrastruktur; den militære kapprustningen.

Som et eksempel på hvor galt det kan gå var prisutdelingen i 2009:

- Prisen til Barack Obama er den største skandalen i Nobelprisens historie. Takketalen hans, hvor han forsvarte krig som virkemiddel, var en eneste stor fornærmelse mot Nobels fredsvisjon.

Støttet av svenske myndigheter

Etter at Heffermehl med begrenset hell har forsøkt å få til et offentlig ordskifte med Nobelkomiteen og norsk offentlighet om bruddene på testamentet sendte han inn en klage til det svenske stiftelsestilsynet: 

- Behandlingen av min klage endte nylig med fullt medhold, selv om pressemeldingen fra stiftelsestilsynet forsøkte å glatte over den klare konklusjonen fra behandlingen. Nobelstiftelsen i Stockholm ble pålagt å holde Nobelkomiteen i ørene og sørge for at den i fremtiden må velge sine vinnere i samsvar med formålet i Alfred Nobels testamente.  

Heffermehl håper at norske fredorganisasjoner nå vil følge opp saken:

- For fredsbevegelsen er problemene med Nobels fredspris også en fantastisk mulighet til å synliggjøre ideene om fredskultur som et alternativ til dagens krigskultur.

På Fredshusets lunsjseminar tirsdag 24. mars fikk de fremmøtte høre jurist og forfatter Fredrik Heffermehls redegørelse om Alfred Nobels ideer om en universell fredsorden. FOTO: Alex Klein

Tettere samarbeidsforhold og ønske om nordiske allianseforpliktelser er ikke noen ny tanke. I 2009 kom Stoltenbergrapporten som meisla ut 13 hovedpunkter for økt sikkerhets– og forsvarspolitisk samarbeid. Med dette som bakteppe, samt utviklingen og det tiltakende behovet for brede og solide satsninger i Nordområdene  vil jeg fremme noen tanker om fremtidig nordisk samarbeid, som vil legge til rette for prioriterte tiltak i utviklingen av en alternativ alliansepolitikk for Norge, skriver Hedda Bryn Langemyr, daglig leder for Norges Fredsråd.

Les mer her

Tid: Tirsdag, 24.april kl.12.00–13.30
Sted: Fredshuset, Møllergata 12

Fredrik S. Heffermehl, jurist og forfatter, har brukt de siste 4 ½ årene på å forske i bevisene for hva som var Nobels hensikt og mener å ha funnet veldig klare svar, Nobel ville støtte fredsbevegelsens arbeid for en global fredsorden. Arbeidet med å få fredsprisen tilbake til de tiltenkte prisvinnerne har gitt viktige erfaringer om fredsideenes sjanse i norsk og vestlig politikk. Er fredsbevegelsen tjent med å la norske politikere smuldre opp prisen i alle retninger, eller bør den aktivt forlange respekt for den spesifikke fredsvisjon Nobel tok sikte på å støtte?

Det blir matservering fra 11.45. Velkommen!

Neste faglunsj er 22. mai kl. 12. Innleder blir Steinar Bryn fra Nansen Fredssenter.  Temaet for denne faglunsjen blir: «Dialog og forsoning — underkommuniserte dimensjoner i norsk fredsarbeid.»

DISARMAMENT FOR DEVELOPMENT

Introduction

Àrea de Cooperació
Universitat Oberta de Catalunya
Barcelona
+34–93 326 (3653)

—

The new on-line course focussing on the IPB’s main area of work (Disarmament for Development) will now run from 27 March — 27 July 2012.

If you have colleagues, friends, students or other conatcts who you think could be interested in paticipating as on-line students, please encourage them to explore the information online at: www.campusforpeace.org

No time to lose! This is an exciting opportunity to learn, share ideas and experiences and contribute to this growing programme to change public priorities away from war and towards a human-security perspective. 

It is run by IPB and the Open University of Catalonia. It will be open to adult students (university level) from any part of the world. Language: English.  6 credits, 150 hours. Course details at: http://www.uoc.edu/portal/english/campus_pau/formacio/ong/list.html

Norge har bidratt til kriger på Balkan, i Afghanistan, i Irak og i Libya. Det gir oss forpliktelser til å beskytte flyktninger fra disse landene. Isteden sender vi barn tilbake til land som UD fraråder oss å reise til, der krigene og konfliktene fortsatt vedvarer.

Den pågående debatten om vi skal gi opphold til asylbarna kan ikke ses uavhengig av at Norge de siste 13 årene har gått til krig mot fire andre land. I 1999 deltok Norge i NATOs bombekampanje mot Serbia for å løsrive Kosovo. Terrorangrepene den 11. september 2001 førte til at Norge og NATO erklærte krig mot Afghanistan. Vi deltok da USA gikk til krig mot Irak i 2003 på grunnlag av falske anklager om landets «masseødeleggelsesvåpen».

I 2011 deltok Norge aktivt i bombingen av Libya. Alle disse krigene har ført mange mennesker på flukt.

Krigshandlinger er en stor belastning for barn. Hvordan føles det å bli vekket midt på natten av en kraftig bombe som smeller ned i nabolaget? Terrorbomben i regjeringskvartalet den 22. juli ga oss en pekepinn. Til sammenligning opplevde flere av Libyas byer i forkant av dette daglig bombing i flere måneder. Hvordan ville vi ha reagert dersom Oslo ble bombet natt etter natt i en like lang periode?

Krigen i Libya har kostet mange sivile liv og drevet enda flere på flukt. Mange av disse har foreløpig slått seg ned i flyktningeleire i Tunis, Egypt og andre naboland. Få har kommet til Norge, men kvoteflyktningene har fått opphold.

Det samme gjelder ikke for tidligere Jugoslavia. Til tross for at mange kosovoserbere som en direkte konsekvens av våre krigshandlinger i 1999 umulig kan returnere til sine tidligere hjem, har myndighetene de siste årene praktisert å ikke gi opphold til dem.

 Så er det Afghanistan. De utgjør den desidert største gruppen av asylbarn i Norge idag. AP arbeider nå for at mange av disse skal tvangsreturneres, selv om UD på sine hjemmesider fraråder både voksne og barn å reise dit.

 Norges deltakelse i disse krigene burde tilsi en større ydmykhet overfor de menneskelige konsekvensene denne politikken skaper. Denne ydmykheten bør ligge langt fremme i bevisstheten når vi skal vurdere saken til de 461 asylbarna. Mange av dem har opplevd krigshandlinger i hjemlandet som delvis har blitt forsterket av vårt militære engasjement. Noen av dem er født og oppvokst i Norge fordi foreldrene deres ble utsatt for krig og drevet på flukt før de ble født. For flyktninger fra Serbia, Afghanistan, Irak og Libya kan man regne Norge som medansvarlig i krigføringen og dermed også medskyldig i flyktningestrømmene disse krigene har ført til. Det er et ansvar vi må bære konsekvensene av i vår asylpolitikk!

Skrevet av Hedda Langemyr, publisert i Dagbladet torsdag, 29.mars