Varslingens asymmetri

Nylig annonserte Bjørnson-akademiet at Edward Snowden er tildelt Bjørnstjerne Bjørnson-prisen for 2015. Det er imidlertid usannsynlig at Snowden selv kan motta prisen. Norges Fredsråds ”Whistleblower Week” den siste uka i mai viste med all tydelighet at varsling som fenomen fortsetter å være preget av systematisert dobbeltmoral og ansvarsfraskrivelse på høyeste nivå.

Rekken av profilerte varslere som har blitt suspendert som følge av å ha ”blåst i fløyta” om urettmessige overgrep blir stadig lenger. Tidligere i år fikk den svenske medarbeideren ved FNs høykommissær for flyktninger, Anders Kompass, sparken etter å ha oppsøkt franske myndigheter med informasjon om hvordan franske soldater som tjenestegjorde i Den sentralafrikanske republikk hadde misbrukt barn seksuelt.

Men situasjonen Kompass avslørte er dessverre alt annet enn unik. Varsleren Kathryn Bolkvacs tilsvarende erfaringer fra FN-systemet tilsier at lite har endret seg de siste femten årene. Den amerikanske politietterforskeren tjenestegjorde i FNs fredsbevarende styrker i Bosnia og Herzegovina etter krigen på Balkan. Bolkovac var innleid gjennom det britiske selskapet DynCorp og ble etter kort tid vitne til systematiserte seksuelle overgrep av øst-europeiske jenter ned i 12-årsalderen, der overgriperne blant andre var flere av hennes arbeidskollegaer i FN.

Bolkovac hadde den største respekt for FN før hun ble utstasjonert i Bosnia, men den systematiske dysfunksjonaliteten hun ble vitne til endret denne oppfatningen betraktelig. Da Bolkovac rapporterte om overgrepene i Bosnia til sine overordnede, var den umiddelbare reaksjonen hun ble møtt med anklagelser om at hun var utbrent og ustabil. Videre ble hun beskyldt for å ha forfalsket informasjonen om at FN-personell var delaktige i menneskehandel og grove seksuelle overgrep.

I likhet med Kathryn Bolkovac ble Maria Bamieh, tidligere aktor for EULEX i Kosovo (European Union Rule of Law Mission), møtt med tilsvarende beskyldninger da hun i 2014 varslet om grov korrupsjon innad i organisasjonen. Til tross for hennes mangeårige rolle som respektert advokat i Storbritannia, ble hun i kjølvannet av varslingen anklaget av sine kollegaer for å være bitter, desillusjonert og uskikket som jurist – beskyldninger som har ført til at hun i dag befinner seg i en svært krevende psykisk situasjon. Til tross for dette er Bamieh overbevist om viktigheten av å formidle sine erfaringer som varsler, og bidrar dermed til å allmenngjøre den enorme psykiske påkjenningen varsling gjerne innebærer.

Bolkovac og Bamieh var begge overbevist om at deres avsløringer av maktmisbruk ville imøtekommes med umiddelbar granskning. Men istedenfor anerkjennelse av deres avsløringer ble de møtt med uvilje satt i system, ytterligere hemmelighold og personlige svertekampanjer av verste sort. FN og EU har i så måte vært helt sentrale i å motarbeide varslernes målsetting om å forhindre urett og sørge for at overgriperne ble stilt til ansvar for sine ugjerninger. Konsekvensen er at tilliten vi har til de institusjonelle maktstrukturene forvitrer når avviket mellom regelverket og den reelle etterlevelsen er så stor.

En slik ansvarsfraskrivelse kan ikke synes som noe annet enn uhyre dobbeltmoralsk. FN har i flere år operert med nulltoleranseregler for seksuelt misbruk utført av FN-personell, og har påberopt disse reglene når anklagelser om misbruk rettet mot FN-ansatte har oppstått. Det er åpenbart at en nulltoleransepolitikk er svært lite verdt hvis den ikke håndheves eller overholdes, verken av FN sentralt eller av de private aktørene som engasjeres av FN i de ulike oppdragene. Tilsvarende regler om antikorrupsjon forfektes av EU, men som tydeliggjort i Maria Bamieh sitt tilfelle, kan slike regler tøyes til fordel for makthaverne når situasjonen krever det. I praksis fører dette til at den manglende viljen hos medlemslandene til å straffeforfølge gjerningspersonene skaper en de facto immunitet som forhindrer ansvarliggjøring, og som videre sender signal om at tilsvarende forbrytelser får gå upåaktet hen.

Det største tapet og de som lider mest under en slik ansvarsfraskrivelse er selvfølgelig menneskene som utsettes for overgrepene. Men det er også iøynefallende at det ofte er varslerne som straffes, istedenfor overgriperne det varsles om, enten det gjelder den amerikanske regjeringens straffeforfølgelse av Edward Snowden eller i form av annen sanksjonering som opplevd av Kompass, Bolkovac og Bamieh. Denne asymmetrien, der det er varslerne som straffes istedenfor gjerningspersonene, vitner om en svært alvorlig systematisk mistillit til varslere, der enkeltmenneskets evne og mulighet til å stå opp mot urett begrenses. Dette burde alarmere enhver stat som beærer seg med tittelen demokrati. Vi er forpliktet til å beskytte det lille mindretallet av varslere som ikke tillater seg selv å tie om maktmisbruket de har blitt vitne til.

Norges Fredsråd vil fortsette sitt arbeid med å sette fokus på varsling ved å være en arena for informasjonsdeling og gjensidig dialog blant varslere som setter andres sikkerhet foran sin egen. Historiene til varslere som Kompass, Bamieh og Bolkovac viser et beundringsverdig heltemot. Men viktigst av alt viser deres erfaringer at det er et prekært behov for å bygge opp et institusjonelt støtteapparat for varslere. Manglende beskyttelse forhindrer mennesker fra å rapportere om maktmisbruk og utgjør en alvorlig begrensning i arbeidet for et mer rettferdig og transparent samfunn. Ved å sikre reell beskyttelse for varslere kan vi enklere sikre ansvarliggjøring av institusjonene som er satt til å sikre demokrati og stabilitet, og dermed minimere asymmetrien i det nåværende systemet der varslerne straffes istedenfor gjerningspersonene.